Norge på langs dag 1
Dette er et innlegg repostet fra tidligere blogg.
Innlegget er opprinnelig skrevet 08. juli 2011, med noen redigeringer i dag.
Hurra! Jeg er i gang med Norge på langs.
Tiiidlig om morgenen stod jeg klar på Flesland med sykkelen godt pakket inn i tepper, isopor og sykkelpappeske. Sykkelvesker med telt, primus, kokeutstyr og klær godt snurpet sammen til en baggasjekolli. Hjertet i halsen og sommerfugler i magen.
To ukers planlegging og opptrening i forkant som bestod av 4 sykkelturer på maks 5 mil. Null peiling på sykkelmekking. Lite sykkemil i beina. Lite telterfaring. Dette var tidenes spontantur. Det var utrolig mange rundt meg som var skeptiske. "Kan du klare dette da, Christine?" Jeg var neimen ikke sikker selv, men en ting var sikkert. Jeg skulle i alle fall ikke backe ut. No matter what.
Jeg var forberedt. I alle fall litt. Lynkurs med mannen om å skifte dekk dagen før avreise. Jeg fulgte sånn halvveis med. Planen var at om jeg skulle punktere ville det jo finnes noen som kunne hjelpe langs veien *knis*. Og så hadde jeg kjøpt meg et sykkelkart om sykkelveier i Norge. Det kartet sammen med NAF boken ville få meg frem. Lynkurs i å sette opp telt og teste kokeutstyr... Og jeg fikk et lite kit med sykkelverktøy av mannen. Ikke ante jeg hvordan det skulle brukes, men jeg tok det i alle fall med.
Mange klemmer og kyss fra mannen på flyplassen. Jeg gikk skjelvende ombord i flyet. Jeg byttet fly tre ganger fra Bergen til Honningsvåg. FOR en fin flytur. Spesielt mellomlanding i Tromsø var nydelig. For noen fjell. Dit skal jeg garantert tilbake en dag.
Baggasjen kom fint frem. Det gjorde heldigvis sykkelen også. Jeg pumpet opp luft i dekkene på sykkelen, lesset på baggasjen. Jeg satt meg på sykkelen for å finne bussen fra Honningsvåg til Nordkapp... Og jeg oppdaget at sykkelen min hadde fått seg en skikkelig smell på flyturen. Kjedet hoppet av og låste seg når jeg giret og det var skikkelig skramlelyder i kranken. Jeg syklet rett til sportsbutikken i Honningsvåg, men de kunne dessverre ikke finne ut av feilen. Jeg bestemte meg for å starte på Norge på langs likevel, og med skranten sykkel tok jeg bussen opp til Nordkapp-platået for å starte turen fra Norges nordligste punkt.
Nå var jeg ekstra nervøs! Ville dette gå?
Dette var første gang jeg hadde vært lengre nord enn Trondheim, og jeg var skikkelig glad for å endelig få lov til å besøke Nordkapp-platået jeg hadde drømt så lenge om å få besøke. Det var helt magisk å stå der, og vite at mitt livs eventyr lå foran meg!
Jeg snakket med flere ivrige syklister på platået. Han ene jeg møtte hadde syklet helt fra Italia til Nordkapp, og skulle sykle via Russland og Finland tilbake til Italia. Han, og alle de andre gutta med sykkel fra ulike nasjoner mente de kunne fikse sykkelen min. Alle skrudde litt, og det endte opp med en enda mer ubrukelig sykkel! Mannfolk altså! Men eventyret mitt kunne jo ikke slutte før det startet, så jeg satte i vei med dag 1 av sykkelturen på over 2800 kilometre.
Det var MYE vind fra alle kanter, og jeg sleit skikkelig med å holde meg på veien da jeg syklet til Honningsvåg. På bussturen så veien fra Honningsvåg til Nordkapp flat ut; det var den IKKE. Det ble veldig mye opp og ned med en gir som ikke virket på de letteste hakkene. Sykkelen skranglet, jeg jobbet med å holde på veien, men reinsdyrene heiet fra veikanten.
Jeg skulle egentlig sove i telt, men etter mye strev og litt motgang kom jeg meg frem til vandrehjemmet på Honningsvåg kl 22, til en god dusj og en varm seng i en sovesal for jenter. Jeg spiste kveldsmat med en herlig gjeng der før jeg la plan for morgendagens sykkeltur. Den beryktede Nordkapptunellen stod på planen... Jeg var nervøs for den og om sykkelen min vil få meg videre.
Jeg var nervøs men gledet meg til veien videre og håpte jeg ville finne noen som kunne fikse sykkelen på veien.
Jeg la meg med en nervøsitet i kroppen, men en tanke var større enn alle andre tanker og følelser: Drømmer er til for å følges, og ingen drøm er for stor.
