Nydelige Senja

Jeg har hatt tre flotte dager på sykkel.

På fredag syklet jeg fra Sørkjosen til Tromsø, 122 km. Det var en helt fantastisk strekning. Jeg syklet langs en nydelig fjord blant høye og flotte fjell. For en utsikt!!!

Jeg liker denne delen av Norge!

Jeg har aldri vært lengre nord enn trondheim før (med unntak av at jeg ble født i Mo i Rana, men det kan vi liksom ikke helt regne med). Å sykle her er bare helt fantastisk. Jeg er vant med runde fjell og svaberg, her er det spisse og høye snøkledde fjell. Jeg føler meg heldig som får oppleve dette. 

Hit skal jeg garantert tilbake med mannen en dag: for å oppleve ski og nordlys.

Jeg har syklet en del sammen med en fra Spania som planlegger å sykle til Bodø. Jeg får virkelig pusset støv av spansken min. Vi er ikke et veldig bra sykkelteam da: jeg er sterk på flatene og vil sykle fort der, spanjonlen er liten og lett og liker å klatre i bakkene.

Men det har vært hyggelig med litt selskap på veien.

Det er nok av multer på veien, dessverre er det få som er modne enda.

Da jeg kom til Tromsø var jeg både utrolig kald og sliten. Heldige meg fikk låne et helt hus av mine foreldres venner. Utrolig deilig med en varm dusj og en god seng.

22. juli 2011...
En demper på sykklelgleden, og et hav av sorg. 

Lørdag var jeg slitnere enn sliten og det gikk skikkelig sakte med meg.

Jeg syklet fra Tromsø og en liten omvei for å besøke Sommarøy. Der  var det helt fantastisk. Hvite strender, krystallklart vann og store blomsterenger. Planen var å overnatte der til i dag, men første ferjen til Senja i dag tidlig gikk ikke før klokken 11.00, så jeg tok siste ferje på lørdag i stedet.

Senja stod som en av høydepunktene på listen min! 

Jeg satt opp telt ved Innergård på Senja.

En nydelig kveld men fantastisk utsikt; der savnet jeg mannen mitt litt ekstra.

Det er veldig fint å være på tur alene. Dagene er så enkle. Så frie. Jeg får grublet mye og jeg trives i mitt eget selskap. Det aller beste med å være på tur alene er alle menneskene jeg kommer i kontakt med. Alle møtene. Mennesker er så fine, og jeg føler meg heldig som blir kjent med så mange herlige folk. Jeg opplever å bli invitert inn til overnatting. Jeg får herlige måltider og fine samtaler.

Og så blir jeg så stolt når jeg må lære meg å mestre motgang alene. Sette opp telt i regn og motvind. Finne de beste sykkelrutene. Finne frem fra Nordkapp til Lindesnes, helt alene. Lage middag på primus. Pushe meg selv om beina sier stopp! Hver dag er en mestringsopplevelse som jeg kjenner jeg vokser på. 

Men jeg kjenner at når jeg opplever store ting så skulle jeg veldig gjerne hatt noen å dele gledene med! Jeg savner mannen når jeg ser rev og ørn, når fjellene er ekstra majestetiske, når beina spruter syre og tårene presser på, når jeg er sliten og vil synke sammen i armene hans, når jeg opplever morsomme ting og ler høyt... 

Eget selskap er bra! Og så er det jo bra å kjenne på at man savner noen der hjemme.